Hjem til 17. mai?

Jeg har fått malaria. Eller influensa, det var visst ikke så lett å vite. Men det går bra nok.

Studentene streiker som aldri før, og jeg begynner å innse at jeg kanskje må reise hjem uten studiepoeng dette semesteret. Før helgen var det kun vårt fakultet igjen som streiket, men etter at politiet tok seg inn på campus for å arrestere de ansvarlige for streiken på fredag, er alle fakultetene nå tilbake i full streik, og når politiet mener de skal tvinge studentene til å ta kurs fra og med mandag, ser man jo lett for seg et studentopprør sånn et sted rett rundt hjørnet.. Om ikke annet kan det bli veldig interessant, kanskje det til og med blir revolusjon! Ryktene vil ha det til at folk er veldig lei av presidenten nå, og ting skal snart begynne å skje.. Det hadde jo vært fryktelig spennende! Kanskje prøve å ikke bli overivrig akkurat nå, men litt feberfantasier er alltid gøy:)

Det kommer en dag, i morgen..?

Da var vi tilbake i for tiden ikke så fantastiske Dakar igjen etter en fantastisk helg i Saint-Louis. Jeg er LEI. Av streik, masete unger, busskjøring flere timer om dagen(enkelte ganger er det som om jeg skulle pendlet mellom porsgrunn og oslo, forestill dere det!), mat som alltid smaker likt, og av å gjøre ingenting men samtidig aldri ha tid til noe(ikke spør meg hvordan det er mulig, tror kanskje det har noe med busskjøring eller masete unger å gjøre).

Louise har reist hjem, med eventuell retur om 2 uker hvis semesteret kommer igang, noe jeg tviler på at det gjør innen den tid. Cecilie har tatt seg en kjærlighetsferie til Paris en uke(ikke noe misunnelig i det hele tatt nei..), men er nå tilbake. Vi bruker dagene til å lage hundrevis av eventuelle planer for hva vi skal gjøre hvis studiene ikke kommer igang og regne ut hvor mye vi taper i stipend dersom vi ikke får noen studiepoeng dette semesteret. Det var forresten oppmuntrende lite.

I morgen skal vi på stranda. Håper jeg. Kristine har bursdag så det må jo feires, og stranda er digg.

Til uka skal vi flytte i leilighet. Det skal liksom bli en milepæl(skrev det på skikkelig porsgrunnsdialekt jeg, siden jeg ikke vet helt hvordan det skrives), og alt skal bli så mye bedre. Jeg tror faktisk på det også, verre kan det vertfall ikke bli. En dag skal jeg drikke litt mer alkohol enn normalt, kanskje det kommer til å hjelpe litt? (og før dere begynner å bekymre dere må jeg bare si at hittil har alkoholinntaket vært holdt på et svært lavt nivå som følge av et heftig familieliv uti nå så berømte Guediwaye)  Dessuten skal jeg spise en fransk ost med rødvin til. Da tror jeg at alt kommer til å bli bra.

Men for all del, med mellomnavn optimist, og nå også ikledt kjent afrika-habitt, er jeg innstilt på å sitte litt på gjerdet å vente på bedre tider. Som jeg ser for meg at kommer på tirsdag. Ciao

16. mars 2008

Jeg har fått sopp på armen etter at jeg var i Sierra Leone. Jeg synes ikke det er helt normalt, men på fyren på apoteket virket det som det er helt vanlig her.. Så jeg har fått en masse piller som gjør at jeg er kjempesliten og får vondt i hodet. Men det er jo greit, er jo ikke sånn at jeg studerer eller gjør noe som helst annet enn å henge rundt og ha ferie.

I dag tenkte jeg at jeg skulle være snill, så jeg kjøpte chewing-gum-taf-taf til alle barna. Men så begynte de to jentene å krangle om taf-taf’ene(klistremerketatoveringer som er inni papiret) og det hele endte med at mamman tok hun på fem år med inn på soverommet og slo henne skikkelig. Hun hylte og ropte på meg, som om jeg har noe jeg skulle sagt. De har et ganske annet syn på barneoppdragelse her enn vi er vant til hjemme i Norge. Det var skikkelig ekkelt, jeg syntes så synd på henne, hun skjønner jo ikke hva hun har gjort galt engang! I tillegg forsvant Ibo på to og et halvt år i dag, når moren ikke hadde sett han på en time fant hun ut at hun skulle lete etter han. Så fikk alle kjeft fordi de ikke hadde passet på han(unntatt meg selvølgelig, man kan jo ikke kjefte på hvitingen), men de fant han til slutt inne i huset der Francesca bor. Det er heldigvis lenge siden jeg bestemte meg for at jeg ikke var kommet til Senegal for å passe barn eller drive barneoppdragelse.

Nå har det gått 6 uker og vi har enda ikke begynt å studere, og selv om det har vært digg å reise og ligge på stranda, er det utrolig frustrerende å ikke ha noe å gjøre. Det begynner dessuten å bli veldig slitsomt å bo en times busstur(på en god dag) unna skolen og byen.

Så jeg har bestemt meg for å flytte, og har funnet en leilighet sammen med Francesca rett ved skolen. Er utrolig glad for det, nå gjenstår bare problemet med når/ eller OM semesteret kommer i gang.

Studentene kaster fremdeles steiner og streiker som bare det, neste trekk er utsatt semesterstart til 7 april, dvs 3 nye uker med venting for vår del. Og ingen vet om det kommer til å sette i gang da eller om det vil fortsette å bli forsøvet. Studentene sier de vil fortsette å streike til ministeriet går til handling og gjør noe med kravene deres. Kult. Kanskje jeg må bli her til september.. :/

Sierra Leone

Jeg og Anders(student fra UiO som er på utveksling i Saint-Louis) bestemte oss for å ta en ukes ferie i Sierra Leone, og fant oss en flybillett til Freetown. Det var dødskult, utrolig spennende å se et land som har vært så herjet av krig, og som fremdeles er under oppbygning. Det man ser av spor etter krigen er vel først og fremst at det er så utrolig fattig, og bebyggelsen er mye blikk og skur, og ellers ser man mange forlatte hus, eller bygninger i ruiner. Folk snakker mye om krigen, særlig hvis du spør littegrann, og man møter også på de som har fått kuttet av en arm eller to av geriljasoldatene som herjet landet i nesten 10 år.

Når det er sagt, er landet utrolig vakkert, med et tropisk klima som ikke ligner det minste på Senegal. Terrenget er veldig kupert, og det er mye skog, og milelange strender. Vi kom selvfølgelig i den varmeste måneden, med en temperatur som lå jevnt rundt 30 grader og en ganske syk luftfuktighet. Men når vi omsider fant oss en bungalow på stranda var det helt herlig. Det var det vi brukte første dagen til, når vi på tredje forsøket hadde funnet en bank som ville gi oss 1 million leoner(selvfølgelig i 2000- og 5000-lapper) i bytte mot visa-kort etter en times ventetid som jeg var så heldig å tilbringe sammen med en meget fordomsfull diamant-jeger fra New Zealand.

Vi følte oss som de eneste turistene i Sierra Leone, og etter noen dager gikk det opp for oss at det ikke var så langt fra sannheten. Folk var overrasket over å høre at vi var kommet på ferie, de hvitingene som holder liv i de små gjestehusene og restaurantene på strendene utenfor Freetown er for det meste ONG’er eller andre som jobber i byen og kommer på utflukter i helgene.

Men det var veldig kult, vi traff mange hyggelige folk som var veldig interessert i å snakke med oss, og lærte masse om landet og situasjonen de befinner seg i, selv om vi ikke alltid fikk de samme svarene på de samme spørsmålene.

Vi fikk også en heldagsutflukt med den lille fiskebåten til Tommy, hvor vi besøkte en liten øy på tuppen av the peninsula som heter Banana Island(hvor de hadde utrolig god mango), og den mest berømte stranden, River No 2, som visstnok flere ganger er kåret til en av verdens vakreste. Med god grunn!

I løpet av dagen var vi også med og forhandlet om hummere med de lokale fiskerne, og fikk forsøke å få vår egen barracuda på kroken. Det ble dessverre med forsøket, fisken var visst ikke sulten.

Etter en uke med å ha levd livet i Sierra Leone kom vi omsider hjem litt brunere, litt mettere, og kanskje litt klokere også.

Men det er virkelig et uoppdaget ferieparadis, hvor du faktisk har verdens vakreste strender helt for deg selv. Det føltes veldig trygt å være der, og alle vi møtte var veldig hyggelige, vi var på sportsdag oppe i landsbyen, og Anders hilste på faren til en av gutta vi ble kjent med som drev en liten restaurant på stranden. I forhold til andre land er de ikke så vant til turister, og det er mye mindre slitsomt enn for eksempel i Dakar hvor du faktisk ikke får gå i fred. Anbefales!