Hjemme igjen!

Da var jeg jammen hjemme i Porsgrunn igjen etter 4 måneder på reisefot. Igjen. Siste uka i Dakar gikk med til å stresse rundt for å få kjøpt alle gavene og sett alle som måtte ses før hjemreise. Siste natten ble tilbragt hos familien i Guediwaye, noe som var helt supert. Skal prøve å si dette uten at det blir en klisjé(fordi det liker jeg ikke), men da ble liksom sirkelen sluttet. Siden det var der alt begynte en gang i februar. Så med sekken stappet full av sandmalerier og couscous, og en kora under armen satte jeg kursen mot Paris.

Det første som møtte meg på vei ut av flyet på Charles de Gaulle var lukten av croissanter. Da vet du at du har kommet riktig sted! Etterpå kom jeg ut i en tidlig kald parisermorgen, og en forfrossen eks-senegaleser må ha sett litt fortapt ut der hun sto og ventet på bussen, for plutselig ble jeg vist inn i et varmt venterom og tilbudt kaffe av en veldig hyggelig mann som jobbet for Air France.

En uke i Frankrike var en fin myk overgang på vei hjem til rare Norge hvor ingen snakker fransk.. Snart er det norsk studenhybel neste, og eksamen. På tide å jobbe litt igjen..

Casamance!

Da var jeg tilbake i Dakar etter en uke på tur. Kris og jeg dro med oss Galy, Dialy og Meissa på tur, og dro på besøk til Thiarra, landsbyen der Galy er vokst opp. Det var veldig kult, vi besøkte skolen og det lille helse-senteret og overnattet hos onkelen til Galy. Kort oppsummert var det fryktelig varmt, mye mango(nam!), mange barn(veeldig søte altså), og mye styr og ståk rundt de to toubab’ene. begge hadde vi vært så lure å ta på oss skaut og afrika-habitt, men utpå kvelden begynte småjentene å dra i noen hårtuster som stakk ut av skautet mitt, og da jeg tok det av var det mye begeistring, og enda mer da Kris avslørte sine blonde lokker, og det småjentene lurte på først og fremst var: “liniatala??” “Hva koster det” på wolof. Hehe. De var kjempesøte, Galy fortalte oss etterpå at vi var de første hvitingene på besøk i landsbyen, og vertfall de første som overnattet, og det må jeg si er litt stas å tenke på. Ikke rart vi ble utnevnt til æresborgere!

Etter besøket i landsbyen, og en strabasiøs ferd mot Ziguanchor med to biler som gikk i stykker og veldig lite mat og enda mindre vann, møtte vi Cecilie der dagen etter og dro avsted til Ile de Karabane. Der tilbragte vi to late dager på stranda før vi satte kursen tilbake til Zig for å ta båten tilbake til Dakar. Det var forresten en veldig super båt. Rent og pent, mye fokus på sikkerheten, og en god seng til hver og en, for fort gikk det jo ikke akkurat..

Akkurat nå sitter jeg på den ene kaféen hvor de har trådløst internett, det stedet vi fortsetter å komme tilbake til uansett hvor kjipe betjeningen er og uansett hvor drittdyr maten er. Men nå har de kanskje skjønt at de ikke blir kvitt oss for de har faktisk begynt å bli litt mer sympatiske. Veldig god bissap-juice har de i det minste. Men ikke et åpent kjøkken, desverre for min del for jeg er ganske sulten.

Om en uke skal jeg dra. Det er litt trist, men jeg gleder meg samtidig. Ikke til å dra på flyplassen og stå der uten visum fordi de har fått ny innenriksminister og derfor ikke har klart å skaffe meg et nytt visum innen jeg skal hjem, og jeg derfor mest sannsynlig må punge ut med en passelig sum for å slippe bråk.. Men men, har blitt forsikret om at de uansett kommer til å slippe meg ut av landet og da er det jo egentlig greit:)

I dag har jeg vasket tøy til den store gullmedaljen. Har blitt en reser på å vaske for hånd, noe jeg ser for meg at kan bli hendig i min framtidige studenthybel-tilværelse på Sogn. Så går vaskemaskinen i stykker vet dere hvem dere skal ringe folkens! (Kanskje også en idé å ringe en sånn reparatør, for det er ikke mitt felt altså).

Jeg håper det regner litt når jeg kommer hjem(ikke for mye da), og at mamma kan lage laksemiddag… Og kjøpe masse knekkebrød og brunost.. Og melk! Tar gjerne kjøttkaker og poteter også, eller kanskje potetmos, det er godt! Nå skal jeg bare spise ris hele uka, sånn at jeg er helt sikker på at jeg får nok før jeg drar hjem! Også må jeg jo sole meg litt, men ellers tror jeg denne uka blir ganske trankill. Også må jeg sove i familien siste natta selv om jeg ikke har så lyst lenger fordi han onkelen min driver og er så utrolig amorøs, han skjønner virkelig ingenting, er ganske slitsomt. Type: Nå er jeg sur på deg fordi du ikke gidder å snakke med meg så da vil jeg ikke spise middag. Takk skal du ha.

Jeg hadde en veldig fin taxi tur her forleden. En kompis fulgte meg til bilen, så sjåføren lurte på om han var kjæresten min. Jeg sa nei, og da så han sitt snitt til å presisere ganske nøye at han ville gjerne ha en pen kone, hvit pen kone, som meg. Jaha, takk men det kommer ikke til å skje. Liker du Senegal? Ja det er helt fantastisk. Er senegaleserne gode i senga? Du det vet jeg ingenting om. (Det var sånn ca her det hele begynte å bli en smule ubehagelig alene i en taxi klokken tre om natten) Du må prøve, senegalesere er dødsbra i senga. Jaha. Jeg vil ha en hvit pen dame som deg. Oi sann du, jeg bor visst her jeg, her er litt ekstra tips, hade på bade.

Heldigvis er de fleste senegaleser snille og ærlige, og selv om det har blitt en del frierier har jeg alltid kommet fram i taxien!

Dakar normal

Nå var det fryktelig lenge siden jeg har skrevet noe her. Livet i dakar går sin vante gang; late dager, kjøre litt buss og car-rapide, spise litt ris(men det blir aldri nok), slenge ut de vante frasene på wolof, si takk og huske og snu seg hver gang man hører psssst! på gata(eller “belle-gazelle”), et par markedsrunder(stoff-markedet har etterhvert blitt en favoritt), besøk hos familien, en tur på stranda i ny og ne, og en fest i blant:)

Denne uka har faktisk Francesca og jeg tilbragt opptil flere timer på universitetsbiblioteket for å bla gjennom gamle aviser for å finne avisartikler om streiken etter at det ble klart at den skal bli gjenstand for semesteroppgave på 10 sider på fransk.. høres fryktelig mye ut når man ser det skrevet på den måten gitt.. Men det skal gå så fint, vi fortjener vel en heftig juni-måned på Blinder’n etter dette “semesteret” i Dakar.

I skrivende stund oppholder jeg meg i Senegal uten visum, og venter og håper på at jeg skal få et nytt innen jeg skal hjem. I dag har jeg ombooket billetten min, så nå har jeg endelig en dato! 19. mai  er det hade Dakar og hello Paris. Den 21. toger jeg til Caen for å gjenoppleve livet på fransk studenthybel et par dager, også blir det en helg i Paris før jeg drar til Oslo den 27.

I morgen drar Francesca hjem og jeg blir helt alene i den store leiligheten! Heldigvis skal vi på en liten ukes utflukt til Casamance, hvor vi tar med oss Galy, Jally(bedre kjent som kjærlighetsonkelen) og en annen kompis som heter Meissa. Der skal vi besøke landsbyen til Galy og den gamle skolen hans, og forhåpentligvis få et par dager i solen også. Vi skal kjøre nattbåt, og Galy er veldig spent fordi han aldri har kjørt båt(og kanskje også litt fordi han ikke kan svømme, men jeg har lovet å redde han hvis båten synker så det går nok bra).

I dag fikk jeg de siste klærne mine fra skredderen, så nå er det i boks, begynner så smått å få kontroll på alt av gaver og annet som skal ordnes før hjemreise(unntatt det møkkavisumet som jeg kanskje må innse at jeg må reise hjem uten)..

I går var jeg i Guediwaye på besøk og spiste Djé bou djenne. Nam! Jally har reparert djembé-tromma til Cecilie, så fikk med meg at han stemte den(aldri tenkt så mye over at man stemmer trommer, men det skal være sikkert og visst at man gjør, og litt av en jobb er det også), og så spilte vi alle sammen litt tromme og danset litt rundt i stua, og da var det kjempestemning! Høydepunktet var kanskje da Francesca dro igang “Jeg gikk en tur på stien” mens Galy trommet i vei! Alle er veldig fornøyd, og det snakkes stadig om fletter og mesh før hjemreise.. Jeg er litt skeptisk. Tenkte det hadde vært hyggelig å tilbringe siste natten før jeg reiser i familien, og da jeg spurte om det var greit fikk jeg til svar at det var da en veldig merkelig ting å spørre om, dette er jo hjemme hos deg! Det er veldig hyggelig:)